For mange fullmåner siden, bak fjellene i Nordlysets land, lå en by omgitt av dype skoger og et enda dypere hav. En vakker, fremmed prins satt ved havets bredd og stirret lidenskapelig ned i vannet. To jenter på tur i sommernatten fikk øye på skikkelsen, og praten stilnet brått. ”Hva er det han ser?”, hvisket den ene, ”hva er det i vannet?”
De listet seg nærmere, kamuflert av mørket og knitringen fra tusen gresshopper. Et overveldende syn åpenbarte seg; det sorte vannet glitret, gnistret og glødet i måneskinnet, og prinsens øyne brant mens et fyrverkeri av dråper sildret mykt over hånden hans. ”Jeg vil også lyse som morild”, sukket jenta betatt, ”jeg vil også bli synlig og varm som vannet i prinsens hånd”. Den andre nikket stille. 

Og slik ble det. Av naturens to vakreste hemmeligheter, morildens skinn og den fineste ull, tryllet jentene frem de deiligste plagg som kunne reflektere lyskilder og beskytte mot vinder fra nord. De gjorde det for aldri å glemme - når frostrøyken driver inn over by og land - det eventyrlige synet den magiske sommernatten i skogen, ved havet.